Hjemme i Norge igjen!

Da var jeg hjemme igjen! Har vært her i cirka en uke nå. Fryser masse, men utenom det har det vært veldig godt å komme hjem! Med veldig blannede følelser selvfølgelig. Er ikke kjekt å reise hjem før tiden, men det ble nødvendig denne gangen.

Jeg rakk å oppleve litt forskjellig før jeg reiste hjem. Og det er jeg veldig takknemlig for! Helgen 26-28 november var jeg på safari i Mikumi Nasjonalpark, sammen med Marit, og tre av de andre voluntørene. Kaylyn og Laura fra USA, og Morgan fra Canada. Det var veldig kjekt å få se dyrene på litt nærmere hold, i deres rette miljø. På fredagen og lørdagen fikk vi sett sjiraffer, elefanter, bøffler, vortesvin, apekatter og zebra. I tillegg til flott natur! Men ingen løver. Vi hadde gitt opp hele håpet om å få se dem. På søndagen, da vi kjørte gjennom nasjonalparken på vei til Dar es Salaam, stoppet plutselig sjåføren vår. Og der, langt borte, kunne vi se en løve som lå under ett tre. Etter hvert oppdaget vi tre løver til under et annet tre. Safarien var komplett!! Her kommer det litt bilder fra safarien.

En sjiraff, eller twiga som den heter på swahili. Veldig søte dyr!

                                                     Antiloper var det veldig mange av.

    Et uttørket vannhull. Det var tørketid når vi var i parken, og mange av dyrene

hadde måttet flytte på seg på grunn av vannmangel.

            Safari -bilen vår.

  Nok et uttørket vannhull.Med skjelletet av et dyr som ikke kom seg bort i tide.

Mer sjiraffer.

          Elefanter på rekke og rad.

           Flott natur...

      Zebra.

 Elefanter.

    Vortesvin. Eller Phumba, fra Løvenes Konge.

        Slik ser en elefant ut på ganske nært hold (med zoom på kameraet).

På søndagen var vi også innom en slangepark. Og tro det eller ei, jeg holdt en slange! Jeg legger med et bilde som bevis! Det var også skilpadder og krokodiller i parken. Det var nok skilpaddene som falt mest i smak for min del!

Litt skeptisk kanskje??

På ettermiddagen ankom vi Dar es Salaam, hovedstaden i Tanzania.Kjøreturen dit fra Mikumi var på cirka åtte timer. Marit var ikke med,hun reiste tilbake til Ilula og senteret. Var veldig rart å reise ifra henne, og plutselig måtte snakke engelsk hele tiden. Vi overnattet på et hotell nede med fergekaien. Mandags morgen var det opp tidlig, for å rekke fergen til Zanzibar. Turen over tok cirka to timer. Vel fremme på Zanzibar ble vi hentet av en mann som ledet vei til hotellet vårt. Et lite, men koselig hotell, midt inni alle de smale gatene i Stone Town. Vi var fremme ganske tidlig på dagen, så vi rakk å utforske byen litt, og å slikke litt sol på en liten strand som vi klarte å finne. Klarte selvfølgelig å bli solbrent på den korte stunden jeg var ute i solen, men det hører jo med.

Tirsdag var det tid for delfin- safari. Vi kjørte i halv annen time, til vi kom til en flott strand. Her fikk vi utdelt svømmeføtter og dykkermasker. Så bar det ut i en liten båt, sammen med noen andre turister. Et godt dtykke utpå havet fikk vi plutselig øye på delfinene. Vi,og en haug med andre turister hev oss ut av båten og svømte sammen med delfinene. De svømte stort sett på bunnen av sjøen, mens vi svømte i overflaten. Men likevel, jeg har svømt sammen med delfiner!! På veien hjem fra delfin-safarien var vi innom en apekattpark. Der fikk vi sett noen søte apekatter på nært hold.

Stranden vi tok båten fra når vi svømte med delfinene.Av naturlige årsaker, som at kameraet mitt ikke tåler vann, så har jeg ikke bilder av selve svømmingen med delfinene.

 Dette er de andre voluntørene som jeg reiste med.

 Fra venstre Laura fra USA, Morgan fra Canada og Kaylyn fra USA.

 Apekatter fra apekatt-safarien vi var på, på vei hjem fra delfin-safarien.

           De var litt sløve kan man si..

Når vi kom tilbake til hotellet gikk de andre jentene på byen, mens jeg ble igjen på hotellet. Jeg hadde hele tiden dårlige reaksjoner på malaria-tablettene. Var deprimert, kastet opp og var dårlig i magen, og hadde masse mareritt. Men på Zanzibar forverret ting seg, og jeg fikk store angstanfall. Jeg ble plutselig veldig redd, helt uten grunn, og gråt masse. Så mye som jeg har grått denne måneden har jeg sikkert ikke grått tilsammen i hele mitt liv., Og det sier litt, for dem som kjenner meg! Hehe.. På grunn av disse bivirkningene orket jeg ikke å farte rundt på Zanzibar. Dessverre. Men nå har jeg jo en god grunn til å komme tilbake!

 Stonetown, den delen av Zanzibar som vi bodde på.

 Det er en grunn til navnet på byen.. Ikke de best vedlikeholdte bygningene, men det har sin sjarm.

På onsdag reiste Kaylyn og Laura tidlig på morgenen. De skulle til Kilimanjaro. Så da var det bare meg og Morgan igjen. Vi gikk litt rundt i byen da, og jeg fikk kjøpt med meg noen suvenirer. Og det er jo viktig! På ettermiddagen tok vi fergen tilbake til Dar es Salaam. Vi hadde litt tid i byen før vi ble kjørt til flyplassen. Flyet skulle gå kvart på ett på natten. Men mens vi stod i kø for å sjekke inn fikk vi beskjed om at flyet var forsinket fra Amsterdam, og dermed ville det også bli forsinket fra Tanzania. Mitt fly skulle gå videre fra Amsterdam til Sola klokken ti, men de endret flyet mitt til et som skulle gå to i stedet. Morgan sitt fly fra Amsterdam til USA skulle gå kvart over ni, akkurat da vi skulle lande i Amsterdam, ny tid. Men hennes fly ble ikke endret. Vi spurte de som jobbet på flyplassen hvordan de tenkte det skulle gå til. Hakuna Matata var svaret vi fikk. Ingen problemer! Afrika på sitt beste! Flyet ble enda mer forsinket, og lettet ikke fra Dar før i tre tiden. Halv ti, lokal tid, var vi fremme i Amsterdam, og Morgan var allerede for sen til flyet sitt. Men det viste seg at det var kaos i Amsterdam på grunn av snøen, så hennes fly hadde ikke dratt enda. Så hun gikk bare rett på neste fly, og dermed var jeg alene. Jeg gikk til gaten, ventet, skiftet gate, ventet, flyet ble utsatt to timer, byttet gate, ventet, byttet gate, flyet kom og vi fikk sjekket inn, ventet, flyet måtte av-ises, ventet... Halv seks cirka var flyet endelig klar til avgang, og jeg var så klar for å komme meg hjem at jeg hadde nesten begynt å vurdere å ta beina fatt! Vel fremme på Sola ventet far på meg, med jakke og votter. Og det var godt! For det var sykt kaldt! Med ti minus grader ute, ble det en temperatur forskjell på cirka 45 grader!! Det merktes!

Vel hjemme rakk jeg juleby, julebord med jentene, julekonsert og masse kos! Savner varmen og folket i Afrika, men det er godt å være hjemme igjen! Ønsker alle, enten de er hjemme i kulden eller andre steder i verden, en god adventstid!

Fortsatt i live, fortsatt i Afrika!

Da kommer det en oppsummering over hva som har skjedd den siste tiden. Jeg er fortsatt trygg på at det var rett av meg å bestemme meg for å reise hjem snart. Og med alt det praktiske rundt det har jeg klart å slappe mer av og kose meg de siste dagene. Og det er deilig å avslutte med en god følelse. Litt nærgående spørsmål fra de ansatte her har det jo blitt, men det må jeg bare tåle. De viser stort sett god forståelse for min avgjørelse, så det er bra.

På onsdag i sist uke var vi med på Hiv-testing i en landsby i nærheten. Det var utrolig interessant å få se det som jeg har lest i pensumbøkene med egne øyne. Det var cirka 25 barn og voksne som ble testet. Vi fikk være tilstede og ta bilder og observere. Det var med en sykesøster som tok testene. Alle fikk utdelt en lapp med et nummer på, og fornavnet deres. Nummeret ble skrevet inn i en bok, sammen med informasjon som alder, kjønn, sivilstatus, om en var blitt testet før osv. Men det stod ikke noe navn i boka. Dette for at resultatene skulle være anonyme. Sykepleieren skrev nummeret til personen på et testbrett, hvor de testet blodet.De ble stukket i fingen, og blodet ble presset ut på dette brettet. Så fikk de bommul på fingen, og en slikkepinne i hånden, og gikk utenfor for å vente på resultatet.Det tok cirka fem minutter før resultatet var klart.Etter første testing var det to prøver som slo ut som positive. Disse numrene ble kalt inn igjen til en annen test. Det var samme prosedyre, bare at en annen test ble brukt.

Etter en lang ventetid kom svaret på denne testen også. Jeg var ikke tilstede da resultatet ble avslørt, men jeg fikk vite etterpå at testene var positive begge to. Så av cirka 25 stykker var det to som hadde hiv. Ei ung jente og en eldre dame. Utrolig sterkt å vite at vi var med på prosessen der de fikk vite at de var hiv-positive. Fikk veldig blannende følelser. Det er jo utrolig trist at noen får denne beskjeden, for dette er noe som de må slite med resten av livet. Samtidig så er det jo veldig bra at de fikk vite at de er smittet, slik at de kan begynne på medisiner, og ta de forhpndsregelene som er nødvendig. Vi fikk vite at det finnes sykehus her i Tanzania som deler ut medisiner gratis, så da finnes det jo håp om at de kommer til å ta medisiner også. Er veldig takknemlig for at jeg fikk være med å oppleve dette!

På torsdag var jeg i Iringa og fikk shoppet til suvenirer til jeg skal reise hjem. Det var en veldig koselig dag sammen med Linneth fra Sverige, og Marit. Turen hjem var en interessant opplevelse! Vi tok en daladala som er det lokale transportmiddelet. Dette er minibusser som fylles opp med mest mulig folk. Denne daladalaen hadde nok sett sine bedre dager! Det var hull i taket, stor åpning mellom bagasjedøra bak og resten av bilen, og baksetet som vi satt i var utrolig løst. Det føltes som om vi satt i en berg- og dal bane i alle humpene langs veien. Og det gikk utrolig sent! Men vi kom da frem til slutt!

På fredag fikk jeg være med på et mikrofinansmøte. Dette er også noe som jeg har lest masse om, og som jeg syntes var veldig interessant å få se med egne øyne. Her var det cirka åtte kvinner samlet. Poenget med en mikrofinansgruppe er at de kommer sammen, har med seg penger som de legger i en felles kasse, og så får en av gangen låne med seg en del av pengene. Hvor stort beløp en får låne kommer an på hvor mye penger en har gitt inn i kassen. Med hjelp av de pengene kvinnene får låne kan de kjøpe seg for eksempel høner som de kan tjene penger på. Og så må de betale tilbake hele beløpet de har lånet i løpet av de neste tre månedene. Et utrolig tilbud som har bedret

livsvilkårene for mange!

På søndag var vi på gudstjeneste i tre og en halv time. Mens vi satt i kirken begynte det å pøsregne, så presten måtte ta en pause i talen sin fordi at folk kunne ikke høre han. Det var konfirmasjon denne dagen, og derfor varte gudstjenesten ekstra lenge. Vi skjønte ikke så mye av det som skjeddde,men det var en interessant opplevelse det også. Etter kirken var vi invitert hjem til en av de ansatte på IOP som hadde en sønn som ble konfirmert. Så etter en liten hvil på senteret bar det av sted til denne festen. Det var en veldig annerledes feiring enn det jeg er vant med, men det var en fin fest. Konfirmanten feiret sammen med en annen gutt, og de satt fremme på noen æresstoler. De matet venner og familie med små kakestykker på en tannpriker. Kanskje det er en ny tradisjon en bør innføre i Norge? Det ble overrakt gaver og hilsener. Det var masse god mat, og vi avsluttet feiringen med en liten dans til ære for de fremmøtte. Alltid stas å se muzungu (les hvitinger) dumme seg ut! Når vi kom tilbake til IOP var det klart for en ny fest! Tre av jentene på senteret ble også konfirmert, og det var på sin plass med en feiring for de også. Det ble mye dansing, god mat, kakeutdeling, hilsener og moro! En travel men trivelig dag!

I dag har jeg og Marit vært med en gruppe damer fra mikrofinansgruppa og arbeidet. De lager mursteiner som de selger videre til husbygging og slikt. På denne måten tjener de litt ekstra penger. De hadde bygget mursteinene i en stor haug og tent fyr under dem for å brenen dem. Dette for at de skal bli mer faste og holdbare. Men haugen var for stor, så mange av mursteiene var ikke stekt nok. Så de ble tatt bort igjen. Vi stod på en lang rekke og sendt mursteinen bortover til en ny haug. Dette holdt vi på med i noen timer, i stekende sol. Så bygget vi opp et nytt byggverk av disse mursteinene, slik at en kunne tenne på under dem og brenne dem på nytt. Var faktisk ganske koselig å få være med på dette. Ble litt solbrent på armene, og i ansiktet og nakken. Men ellers gikk det fint!

Koser meg med at jeg får oppleve ulike ting før jeg reiser herfra, og er spent på hva de siste tre dagene på IOP vil bringe!

Valgets kvaler...

Da kommer det en ny oppdatering fra Tanzania. Det har skjedd en del siden sist. Det har seg slik at ting her på IOP er veldig annerledes enn jeg trodde det skulle bli. Jeg trodde jeg kom til et sted som trengte min hjelp og kompetanse, og hvor jeg kunne få utrette ting. Men saken er den at dette er en organisasjon som er veldig veldrevet, og som egentlig ikke har bruk for voluntører.Selv om de ønsker å ha dem her. Det er jo veldig bra at organisasjonen klarer seg fint uten hjelp utenfra, men det fører til at oss voluntører som kommer hit blir til overs.

Det er ikke små barn her, som jeg trodde. Jentene som bor her er fra 12 til 23 år, og klarer seg veldig godt selv.Dermed er det ikke så mye å gjøre med dem, bortsett fra å være en venn. Og det er egentlig ikke noe arbeid til oss her. Jeg og Marit, som jeg reiste hit sammen med, har fått i oppdrag å lage noen brosjyrer for å reklamere for organisasjonen. Det er jo viktig det, men ikke det jeg kom hit for å gjøre. Og det vil være gjort i løpet av relativt kort tid, og da har vi ikke noe mer å gjøre. Vi kan arbeide i hagen, vaske noen soverom eller hjelpe til på kjøkkenet. Men det er heller ikke det jeg kom til Afrika for å erfare.

Disse omstendighetene, i tillegg til en rekke andre ting, som reaksjoner på malariatabletter osv, har ført til at jeg har blitt ganske nedfor. Jeg ønsker at det skal være bruk for meg, og når jeg opplever at dette ikke er tilfellet i det hele tatt så synes jeg det er litt tungt. Så jeg har, etter mye tenking og tårefylte samtaler hjem, tatt den avgjørelsen at det beste for meg og helsen min vil være å reise hjem. Så jeg kommer til å reise hjem i begynnelsen av desember, i stedet for i begynnelsen av april. Det var ikke enkelt å komme til denne avgjørelsen, men jeg er overbevist om at det vil være til det beste for meg.

De pengene som folk har vært så utrolig snille å støtte meg med vil jeg gi fra meg. Jeg kommer til å dele pengene. Halvparten gir jeg til IOP og arbeidet de driver her. For det er et veldig bra arbeid de har her! Og resten kommer jeg til å gi til NMS. Dette fordi NMS er en organisasjon som ligger mitt hjerte nært, og som jeg vet vil bruke pengene på en god måte.

Jeg vil igjen takke folk for deres støtte! Det er synd at det ikke ble slik som jeg hadde planlagt. Men jeg føler at det er bedre at jeg gir pengene til steder som trenger dem, i stedet for at deres penger skal gå til at jeg sitter her og egentlig ikke gjør noen ting.

Marit blir værende på IOP en liten stund etter at jeg drar, sammen med noen andre voluntører. Og så skal hun reise, og kanskje finne seg et annet prosjekt å være voluntør på.

Har ikke klart for meg hva jeg skal gjøre når jeg kommer hjem,men det får jeg ta som det kommer.

Jeg skal prøve å holde dere oppdatert på det som skjer fremover.

- Anne-Lise.

Jambo!!

Her kommer det litt mer forklaring til bildene som jeg la ut i går. Og litt mer oppdatering om hvordan den første tiden i Tanzania har vært.

Vi reiste altså sammen med SUFH, folkehøgskole. Vi ankom Dar es Salaam tidlig fredag morgen, og reiste til det stedet vi skulle overnatte. Der fikk vi satt ifra oss sakene, og spiste en god frokost. Så pakket vi med oss noen ting, og dro til havnen.Derfra dro vi ut til en liten øy, og var der å solte oss og badet. Det var utrolig herlig å starte oppholdet med en liten strandferie!

Klokken seks neste morgen bar det av sted til Ilula, og senteret som nå har blitt vårt hjem for de neste fire månedene. Kjøreturen tok til sammen omtrent 10 timer, og vi fikk med oss mye av det Tanzania har å by på på veien. Flott natur, små koselige landsbyer, mye mennesker osv. Vi kjørte også gjennom en nasjonalpark.Fikk faktisk sett både elefanter, sjiraffer, antiloper, apekatter,bøffler og sebraer på veien! Veldig stas!

Ved ankomst til Ilula Orphan Center ble vi ønsket velkommen med sang og dans.Afrika på sitt beste! Så fikk vi god mat, før vi hadde leker og konkurranser på området utenfor. Nordmennene vant fotballkampen og «ski-gåingen», ellers vant jentene på senteret det meste av konkurransene.

På søndagen dro vi til en masailandsby, som to av bildene på forrige innlegg viser. Først var vi med på en gudstjeneste i kirken deres, før de tok oss med til landsbyen sin. Vi lekte sammen med barna, med gaver som SUFH hadde med seg. Vi hoppet strikk, lekte med ballonger og koste oss. Så fikk vi mat; en geit som de hadde slaktet til ære for oss. Etter maten var det tid for omvisning i noen av husene deres. Sengene var laget av kuskinn, og såg ikke så veldig komfortable ut men. De fleste masaimennene har flere koner og bytter på hvilken kone han overnatter med. Interessant system. Vi fikk muligheten til å stille dem spørsmål om det vi måtte lure på, og fikk et lite innsyn i hvordan det er å være masai. De er utrolig fattige, og livnærer seg stort sett av å selge smykker og slikt som de selv lager. Akkurat denne stammen har valgt å bosette seg på et sted, men egentlig er masaier nomadefolk.

Etter litt informasjon om masaiene, danset mennene en tradisjonell dans for oss, mens de sang. Det innebar stort sett hopping og rare lyder fra strupen på dem. Veldig spesielt.Deretter fikk vi muligheten til å kjøpe smykker,armbånd, kniver og slikt av demm.Tror de tjente godt på besøket våres. Så var det tid for takketaler og avskjed.

Mandagen ble brukt til omvisning på senteret. Gartneren her er en ernergisk og herlig mann, som mer en gjerne viste oss rundt i grønnsakshagen sin! Etter omvisningen reiste vi inn til Iringa, som er den nærmeste storbyen, og som er den fjerde største i Tanzania. Helt ok by.Litt forvirrende! Hehe.. Særlig for meg som ikke har den beste rettningssansen!

På tirsdag fikk jeg være med på hjemmebesøk til en av fosterfamiliene som er en del av IOP. Målet var at vi skulle få ta del i en vanlig dag hos familien. Så vi feide gårdsrommet deres, rakte søppel og strå på området rundt, og vakset opp. Så fikk jeg altså det ærefulle oppdraget i å drepe hanen. Jeg brukte en kniv, som ikke var så veldig skarp. Så det tok litt tid før jeg fikk skjært igjennom kan du si. Først når hanen var død tenkte jeg over hav jeg hadde gjort, og da var det litt for sent! Hanen var død. Så nå har jeg fått prøvd det også! Så plukket vi hanen for fjær, delte den i stykker og laget middag. Første gang jeg har gjort så mye for den maten jeg har spist. Men det smakte godt så..

Vi lekte mye med barna som bodde i området rundt. Og vi hadde med gaver som de fikk. Såpebobler og ballonger var en slager! Det er ikke så mye som skal til for å glede barna her. Det var veldig interessant å få del i en vanlig familie sitt hverdagsliv! Føler meg priviligert som fikk oppleve dette!

Tidlig onsdags morgen reiste SUFH fra IOP, og vi var igjen «alene». Heldigvis er det fem andre voluntører her, så vi er egentlig ikke så alene likevel. To av dem er fra USA, ei fra Canada og to fra Sverige. Så vi får faktisk snakket norsk med noen av de også! Vi hadde et møte med han som er leder for IOP, og hun som er leder for voluntørene, for å finne ut hva vi skal gjøre her. Vi kom frem til at vår hovedoppgave skal være å lage noen gode og informative brosjyrer for IOP. Senteret som vi bor på,og som er et barnehjem for jenter, er bare en del av en stor organisajon som heter IOP. Organisajonen driver med en rekke andre tiltak også, og vi skal lage til noen brosjyrer om dette som de skal kunne sende til utalndet for å få sponsorer blant annet. For å kunne gjøre dette må vi reise en del rundt og få med oss de ulike prosjektene. Så det tror jeg kan bli veldig interessant og lærerikt! Det som jeg har måttet innse er at de egentlig ikke trenger voluntører her for å drive IOP.De klarer seg fint uten oss, og det er jo veldig bra! Men dermed må vi senke forventningene våre til hva vi vil utrette her, og finne noe som vi kan bidra med.Jeg tror dette vil være en opplevelse som jeg kommer til å lære mye av og kanskje få mer utav enn de her nede. Men det er jo en grei erfaring å ha med seg det.

Torsdag gikk med på å begynne planlegging av brosjyrene.Ellers var det en ganske rolig dag. På fredag var vi altså i Iringa igjen, og da fikk jeg endelig lagt ut noen bilder. Vi fant også en koselig liten internettcafe som er litt mer beregnet på utlendinger enn andre steder. Veldig koselig! Må nok reise inn dit og kose oss av og til.I dag har vi gått en liten tur i området. I helgene har vi egentlig fri, så vi har ikke gjort så mye i dag heller. Bare kost oss med varmen og den herlige afrikanske kulturen! Jeg liker Afrika!!

Tanzania!!

Da var det endelig tid for en liten oppdatering fra Tanzania. Maa paa internettcafe for aa kunne laste ned bilder,og siden jeg ikke har saa god tid da saa har jeg satt noen bilder sammen til ett bilde.Kommer bare en liten tekst til bildene naa, saa faar jeg se om jeg faar skrevet mer siden.Enjoy!

Her er det bilder fra velkomsten paa IOP. Jentene paa senteret danset og sang for oss.Paa kvelden hadde vi forskjellige leker og aktiviteter,sammen med folkehooyskolen som vi reiste sammen med.

Vi var paa besook i en masailandsby. Veldig spennende! Fikk vite mye om deres skikker og tradisjoner.Et interessant moote med nomadefolk!

 Dette er fra naar jeg var paa besook hos en fosterfamilie, og fikk slakte en hane! En interessant opplevelse!Ellers ble det mye leking med barna!

Hei!

Javel, da har jeg fått meg en blogg som jeg skal prøve å holde dere litt oppdatert på!
Om fem uker reiser jeg til Tanzania, og skal være der i noen måneder. Så det blir nok dette denne bloggen vil handle om i første omgang. Enjoy!